Jeg er bekymret for håndtrykket. Den gode gamle handshaken som vi har hatt som automatisk rutine når vi møter nye mennesker. Mange sier at de savner å klemme. Veldig få ser ut til å savne håndtrykket. Derfor er jeg stygt redd for at håndhilsningen forsvinner ut som allemannseie med koronaen.
Er du en håndhilser? Eller syns du det er deilig å slippe. Foto: Marthe Landsem
For en tid tilbake, ja det var vel sommeren 2020 skrev jeg på Facebook at jeg gledet meg til å klemme og håndhilse igjen. Da oppstod det en diskusjon i kommentarfeltet hvorvidt dette med håndtrykket egentlig var noe å savne. Alle var skjønt enige om at det ble godt å klemme igjen, men håndhilsing, dét klarte de seg godt uten, skrev de. Det var faktisk bare meg i denne spontane facebook-samtalen som tok til orde for at håndtrykket har en egen verdi. Det er mange måter å hilse på, ble det sagt. Og noen anklaget meg til og med for å være diskriminerende på vegne av dem som hadde andre hilsevaner enn vår vestlige hånd-møter-hånd.
Jeg må vel akseptere at man er forskjellige, og egentlig burde jeg glede meg over at flertallet ikke deler bekymringen min. Én mindre ting å uroe seg for. Topp. Men jeg kan ikke helt fri meg fra tanken at dette må bety at mange ikke er bevisst håndtrykkets betydning.
Sosialt lim
Jeg ser på håndtrykket som lim i et mylder av ukjente relasjonsforhold. Håndtrykket rydder og gir oversikt. Gir eller får man en klem, så er det veldig tydelig og greit: Det betyr at man sannsynligvis har møttes før, og kjenner hverandre. Venner klemmer. Slektninger klemmer. Er det lenge siden du har sett en kollega, klemmer du kanskje? Ja og det er fullt mulig å bli så gode naboer at man klemmer, om man for eksempel inviterer dem inn. Alle har sine grenser og preferanser, og jeg er fullt klar over at mange synes klemming er kun forbeholdt de aller nærmeste, mens andre igjen klemmer på hvem det skulle være. Dette er individuelt, og det er i orden.
Poenget er at vi har ulike former i hilserepertoaret vårt – håndhilsningen er én av disse, og den er ikke ubetydelig. I min verden er håndtrykket en form for hilsning som dekker opp langt utenfor klemmesonen, men som ikke kan degraderes i verdi av den grunn. Jeg har registrert at der mange kikker på hverandre, kanskje nikker, kanskje bare vinker og sier hei, liker jeg godt å ta folk i hånda, og skape det bittelille øyeblikket av anerkjennelse om at vi har sett hverandre og er klar over hverandres eksistens. (Dette var altså før koronaen kom)
Hvorfor vil jeg håndhilse? Det handler litt om respekt, litt om lagring i hjernen, litt om å skape et felles vennlig utgangspunkt og si: Jeg er en potensiell venn. Hvis man verken har klemt eller håndhilst på en person, kan det bli hengende litt i luften. ”Kjenner vi hverandre, eller gjør vi ikke? Hva var det du het igjen? ”
”Marthe, hyggelig.”
Mange slenger på et lite ”hyggelig” når de hilser med hånden. Det er mulig at det kommer som følge av en ubevisst vane, eller ses på som en floskel av noen, men opprinnelsen til denne floskelen antar jeg var nettopp dét – at det skulle være HYGGELIG å hilse på folk.
Når det er sagt , er det også praktisk.
Hvor ofte har det ikke hendt meg at jeg og en venn har gått
bortover gaten, vært på en festival, eller i en annen setting hvor man kan
komme til å treffe på kjentfolk. Man smiler, man stopper, man slår av en prat
med den man møter. Og da finner jeg det
av og til naturlig å si: ”Ja, hils på min venn Kari” Da vil både Kari og den
man tilfeldigvis møtte automatisk rekke ut sine hender og hilse, og den beste premien
er: De vil si navnet sitt! "Hei - Kari". ”Pernille,
hyggelig”. Og jeg tenker i mitt stille sinn: ”Yess, Pernille var det hun het ja! Takk!" Da
faller alt på plass, og det hyggelige gjensynet kan fortsette. Jeg har fått en
fersk påminnelse om hva navnet hennes var. Kanskje jeg skal invitere Pernille på en kaffe
en dag? Eller finne henne på facebook? Nå kom jeg liksom litt nærmere, og alt føles mer naturlig enn da jeg ikke kom på navnet hennes.
Hvis vi skal slutte å håndhilse på hverandre så går vi glipp av denne perfekte måten å bli minnet om folk sine navn. Har dere tenkt på dét, dere som mener at vi like gjerne kan slutte med håndhilsning?
Når trenger vi håndtrykket?
Nå vil jeg gjerne liste opp situasjoner hvor jeg synes at det er naturlig å hilse med hånden:
- Det har flyttet inn noen nye naboer. Du vil ønske dem velkommen, og du tenker det kan være greit for dem å vite hvem du er.
- Du får besøk av en håndverker, tekniker eller en serviceperson som skal gjøre en jobb for deg.
- Jobbintervjuer.
- Alle typer profesjonelle møter.
- Når du blir introdusert for venner av venner.
- Når du skal kjøpe eller selge noe på Finn.
- Du har fått en ny kollega, sjef eller ansatt.
- Hvis du ønsker å fremstå positiv og "på ballen".
- Når du skal leie ut et rom, leilighet, eller selv flytte inn i nytt bo. AirBnb-møter.
- Når du skal ønske et nytt medlem velkommen i foreningen din, og du gjerne ønsker at de skal få et ryddig og vennlig førsteinntrykk.
- Når du kommer til et lite eller mellomstort selskap eller fest, og ønsker å gjøre deg kjent med personene i rommet.
- Julebord, sommerfest, bryllup, konfirmasjon og andre middagssituasjoner.
- Når du skal møte din partners perifere slekt, barndomsvenner eller kollegaer.
- Når du skal overlate ditt barn for første gang i en barnehage og ønsker å investere i gjensidig respekt og tillit med personalet.
- Når du treffer foreldrene til ditt barns, eller barnebarns venner.
- Når du møter pleiere og personell som bistår dine foreldre, eller andre relasjoner.
- Når du skal delta på et privat kurs eller møte og du vil investere i godt samarbeid og support.
- Når du har bruk for en påminnelse om hva folk heter. Hvis man har hilst før, skader det sjelden å hilse igjen.
Og sånn kan man altså fortsette å scanne livet sitt for ulike scenarier man kommer opp i, i sivile og profesjonelle situasjoner.
Hånden på hjertet
Man kan hilse på andre måter, sier folk.
Ja, det kan man. Men kommer vi til å gjøre det? Kommer du
til å ta runden med hånden på hjertet når du ankommer et selskap? Se alle i
øynene, og gjenta hva du heter til hver enkelt person? Eller kommer vi til å
droppe å hilse på dem vi uansett tror vi ikke skal snakke med igjen? Hva gjør
det med oss? Er dette bra for våre holdninger til andre mennesker? Skaper ikke
dette mer avstand, fordommer og barriere?
Man kan da bare å spørre hva folk heter, sier folk. Jada,
det kan man. Men kommer vi til å gjøre det? Jeg tror ikke det. Jeg merker det
allerede, nå under koronapandemien, at ingen vet lenger hva noen heter, av de siste
man traff på sin vei, enten det er folk man møter på ferie, på tur eller i
oppgangen. For dem som ikke bryr seg om navn, er det kanskje ingen forskjell. Men jeg er en som bryr meg om hva folk heter, og derfor merker jeg det.
Hei, jeg er vaksinert, så det er trygt å hilse på meg…
Hvis hånden på hjertet blir standard, tror jeg det er veldig lett å ta en ”felles hilsegest” til alle i lokalet. Det blir for rart å gå å bukke til hver enkelt, det er uvant, og skaper forvirring. Og det er det som er så synd. Den umiddelbare refleksen er nå borte. Noe som før var selvsagt rutine, har det blitt usikkerhet rundt. Etter at alle er vaksinert ser jeg for meg at man blir nølende og redd for å gjøre noe feil. Dette er grus i maskineriet! Vil den automatiske rutinen komme tilbake, slik at vi kan begynne å konsentrere oss om situasjonen, de flotte menneskene man skal møte og andre viktigere ting? Eller blir dette et konstant øyeblikk av flakkende øyne, irritasjon og nervøsitet?
Å hilse er å
anerkjenne. Et fredstegn.
Jeg tror at det lille øyeblikket hvor vi berører hverandre og veksler navn, og ser hverandre inn i øynene gjør at vi i fremtiden er litt mer ”på lag” med dette mennesket. Sannsynligvis ubevisst, men likevel. Når vi ikke kjenner navnet, og aldri har delt dette vesle øyeblikket med samhandling, kontakt og anerkjennelse, så kan vi fort begynne å omtale folk som ”Han irriterende fyren” eller ”Hun med den stygge jakka”. Eventuelt ”nav-kjerringa” eller ”idioten i styret”. Den potensielle fremtidige relasjonen har fått seg ei ripe. Tenk på alle yrker som konstant arbeider med å skape tillit? Får man politiet på besøk, barnevern eller andre myndighetspersoner – kan det være avgjørende at de viser et fredstegn for å ikke legge til rette for konflikt. Jeg frykter utfordringene de kan komme til å møte når de ikke har det effektive og beroligende virkemiddelet i verktøykassa si.
Alternative hilseformer:
- Ta seg til hjertet
- Albuehilsning
- Fotberøring
- Hånden opp som et vink
- Nikke og smile.
- Namastéhilsen med hendene 🙏
Alle disse metodene er i og for seg hyggelige, og kan
fungere isolert sett. Nå under pandemien har vi jo fått testet dette ut. Men
jeg håper det er midlertidig. Eller kan erstatningene i en unntaksperiode bli den
varige løsningen? Berøring er viktig. Det er mulig det finnes en generell smittefare ved
håndhilsning, men jeg håper likevel at det faste, trygge og gode håndtrykket kommer
tilbake. En og annen forkjølelse synes jeg det er verdt.
Post Korona: Vask hendene, og fortsett å håndhilse!
Hvis vi skal videreføre noe vi har innført under koronaen så må det være hyppigheten av å vaske hender. Det er et gode, og vi blir statistisk mindre syke. Men er det noe jeg anser som et stort tap , er det kulturen for håndhilsning. Jeg tror man mister mye mer enn det halve sekundet hendene berører hverandre. Det er et påskudd for å se hverandre inn i øynene, huske et navn og anerkjenne noens eksistens. Ja og den lille berøringen hud mot hud skal man heller ikke kimse av. Mennesker trenger berøring. Kanskje det håndtrykket er den eneste form for berøring en person får den dagen.
