onsdag 10. mars 2021

Håndtrykkekunsten

Jeg er bekymret for håndtrykket. Den gode gamle handshaken som vi har hatt som automatisk rutine når vi møter nye mennesker.  Mange sier at de savner å klemme. Veldig få ser ut til å savne håndtrykket. Derfor er jeg stygt redd for at håndhilsningen forsvinner ut som allemannseie med koronaen. 

 

Er du en håndhilser? Eller syns du det er deilig å slippe. Foto: Marthe Landsem
 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 


 

For en tid tilbake, ja det var vel sommeren 2020 skrev jeg på Facebook at jeg gledet meg til å klemme og håndhilse igjen. Da oppstod det en diskusjon i kommentarfeltet hvorvidt dette med håndtrykket egentlig var noe å savne. Alle var skjønt enige om at det ble godt å klemme igjen, men håndhilsing, dét klarte de seg godt uten, skrev de. Det var faktisk bare meg i denne spontane facebook-samtalen som tok til orde for at håndtrykket har en egen verdi. Det er mange måter å hilse på, ble det sagt. Og noen anklaget meg til og med for å være diskriminerende på vegne av dem som hadde andre hilsevaner enn vår vestlige hånd-møter-hånd. 

Jeg må vel akseptere at man er forskjellige, og egentlig burde jeg glede meg over at flertallet ikke deler bekymringen min. Én mindre ting å uroe seg for. Topp. Men jeg kan ikke helt fri meg fra tanken at dette må bety at mange ikke er bevisst håndtrykkets betydning.

 

Sosialt lim

 

Jeg ser på håndtrykket som lim i et mylder av ukjente relasjonsforhold. Håndtrykket rydder og gir oversikt. Gir eller får man en klem, så er det veldig tydelig og greit: Det betyr at man sannsynligvis har møttes før, og kjenner hverandre. Venner klemmer. Slektninger klemmer. Er det lenge siden du har sett en kollega, klemmer du kanskje? Ja og det er fullt mulig å bli så gode naboer at man klemmer, om man for eksempel inviterer dem inn. Alle har sine grenser og preferanser, og jeg er fullt klar over at mange synes klemming er kun forbeholdt de aller nærmeste, mens andre igjen klemmer på hvem det skulle være. Dette er individuelt, og det er i orden.

 

Poenget er at vi har ulike former i hilserepertoaret vårt – håndhilsningen er én av disse, og den er ikke ubetydelig. I min verden er håndtrykket en form for hilsning som dekker opp langt utenfor klemmesonen, men som ikke kan degraderes i verdi av den grunn. Jeg har registrert at der mange kikker på hverandre, kanskje nikker, kanskje bare vinker og sier hei, liker jeg godt å ta folk i hånda, og skape det bittelille øyeblikket av anerkjennelse om at vi har sett hverandre og er klar over hverandres eksistens. (Dette  var altså før koronaen kom)

 

Hvorfor vil jeg håndhilse? Det handler litt om respekt, litt om lagring i hjernen, litt om å skape et felles vennlig utgangspunkt og si: Jeg er en potensiell venn. Hvis man verken har klemt eller håndhilst på en person, kan det bli hengende litt i luften. ”Kjenner vi hverandre, eller gjør vi ikke? Hva var det du het igjen? ”

 

”Marthe, hyggelig.”

 

Mange slenger på et lite ”hyggelig” når de hilser med hånden. Det er mulig at det kommer som følge av en ubevisst vane, eller ses på som en floskel av noen, men opprinnelsen til denne floskelen antar jeg var nettopp dét – at det skulle være HYGGELIG å hilse på folk.

 

Når det er sagt , er det også praktisk.

Hvor ofte har det ikke hendt meg at jeg og en venn har gått bortover gaten, vært på en festival, eller i en annen setting hvor man kan komme til å treffe på kjentfolk. Man smiler, man stopper, man slår av en prat med den man møter.  Og da finner jeg det av og til naturlig å si: ”Ja, hils på min venn Kari” Da vil både Kari og den man tilfeldigvis møtte automatisk rekke ut sine hender og hilse, og den beste premien er: De vil si navnet sitt! "Hei - Kari". ”Pernille, hyggelig”. Og jeg tenker i mitt stille sinn:  ”Yess, Pernille var det hun het ja! Takk!" Da faller alt på plass, og det hyggelige gjensynet kan fortsette. Jeg har fått en fersk påminnelse om hva navnet hennes var.  Kanskje jeg skal invitere Pernille på en kaffe en dag? Eller finne henne på facebook? Nå kom jeg liksom litt nærmere, og alt føles mer naturlig enn da jeg ikke kom på navnet hennes.

Hvis vi skal slutte å håndhilse på hverandre så går vi glipp av denne perfekte måten å bli minnet om folk sine navn. Har dere tenkt på dét, dere som mener at vi like gjerne kan slutte med håndhilsning?

 

Når trenger vi håndtrykket?

 

Nå vil jeg gjerne liste opp situasjoner hvor jeg synes at det er naturlig å hilse med hånden:

 

  •  Det har flyttet inn noen nye naboer. Du vil ønske dem velkommen, og du tenker det kan være greit for dem å vite hvem du er.
  • Du får besøk av en håndverker, tekniker eller en serviceperson som skal gjøre en jobb for deg.
  • Jobbintervjuer.
  • Alle typer profesjonelle møter.
  • Når du blir introdusert for venner av venner.
  • Når du skal kjøpe eller selge noe på Finn.
  • Du har fått en ny kollega, sjef eller ansatt.
  • Hvis du ønsker å fremstå positiv og "på ballen".
  • Når du skal leie ut et rom, leilighet, eller selv flytte inn i nytt bo. AirBnb-møter.
  • Når du skal ønske et nytt medlem velkommen i foreningen din, og du gjerne ønsker at de skal få et ryddig og vennlig førsteinntrykk.
  • Når du kommer til et lite eller mellomstort selskap eller fest, og ønsker å gjøre deg kjent med personene i rommet.
  • Julebord, sommerfest, bryllup, konfirmasjon og andre middagssituasjoner.
  • Når du skal møte din partners perifere slekt, barndomsvenner eller kollegaer.
  • Når du skal overlate ditt barn for første gang i en barnehage og ønsker å investere i gjensidig respekt og tillit med personalet.  
  • Når du treffer foreldrene til ditt barns, eller barnebarns venner.
  • Når du møter pleiere og personell som bistår dine foreldre, eller andre relasjoner.
  • Når du skal delta på et privat kurs eller møte og du vil investere i godt samarbeid og support.
  • Når du har bruk for en påminnelse om hva folk heter. Hvis man har hilst før, skader det sjelden å hilse igjen.

 

Og sånn kan man altså fortsette å scanne livet sitt for ulike scenarier man kommer opp i, i sivile og profesjonelle situasjoner.  

 

Hånden på hjertet

 

Man kan hilse på andre måter, sier folk.

Ja, det kan man. Men kommer vi til å gjøre det? Kommer du til å ta runden med hånden på hjertet når du ankommer et selskap? Se alle i øynene, og gjenta hva du heter til hver enkelt person? Eller kommer vi til å droppe å hilse på dem vi uansett tror vi ikke skal snakke med igjen? Hva gjør det med oss? Er dette bra for våre holdninger til andre mennesker? Skaper ikke dette mer avstand, fordommer og barriere?

Man kan da bare å spørre hva folk heter, sier folk. Jada, det kan man. Men kommer vi til å gjøre det? Jeg tror ikke det. Jeg merker det allerede, nå under koronapandemien, at ingen vet lenger hva noen heter, av de siste man traff på sin vei, enten det er folk man møter på ferie, på tur eller i oppgangen. For dem som ikke bryr seg om navn, er det kanskje ingen forskjell. Men jeg er en som bryr meg om hva folk heter, og derfor merker jeg det.

 

Hei, jeg er vaksinert, så det er trygt å hilse på meg…

 

Hvis hånden på hjertet blir standard, tror jeg det er veldig lett å ta en ”felles hilsegest” til alle i lokalet. Det blir for rart å gå å bukke til hver enkelt, det er uvant, og skaper forvirring.  Og det er det som er så synd. Den umiddelbare refleksen er nå borte. Noe som før var selvsagt rutine, har det blitt usikkerhet rundt. Etter at alle er vaksinert ser jeg for meg at man blir nølende og redd for å gjøre noe feil. Dette er grus i maskineriet! Vil den automatiske rutinen komme tilbake, slik at vi kan begynne å konsentrere oss om situasjonen, de flotte menneskene man skal møte og andre viktigere ting? Eller blir dette et konstant øyeblikk av flakkende øyne,  irritasjon og nervøsitet?

 

Å hilse er å anerkjenne. Et fredstegn.

 

Jeg tror at det lille øyeblikket hvor vi berører hverandre og veksler navn, og ser hverandre inn i øynene gjør at vi i fremtiden er litt mer ”på lag” med dette mennesket. Sannsynligvis ubevisst, men likevel. Når vi ikke kjenner navnet, og aldri har delt dette vesle øyeblikket med samhandling, kontakt og anerkjennelse, så kan vi fort begynne å omtale folk som ”Han irriterende fyren” eller ”Hun med den stygge jakka”. Eventuelt ”nav-kjerringa” eller ”idioten i styret”. Den potensielle fremtidige relasjonen har fått seg ei ripe.  Tenk på alle yrker som konstant arbeider med å skape tillit?  Får man politiet på besøk, barnevern eller andre myndighetspersoner – kan det være avgjørende at de viser et fredstegn for å ikke legge til rette for konflikt.  Jeg frykter utfordringene de kan komme til å møte når de ikke har det effektive og beroligende virkemiddelet i verktøykassa si.

 

Alternative hilseformer:
  • Ta seg til hjertet
  • Albuehilsning
  • Fotberøring
  • Hånden opp som et vink
  • Nikke og smile.
  • Namastéhilsen med hendene 🙏

 

Alle disse metodene er i og for seg hyggelige, og kan fungere isolert sett. Nå under pandemien har vi jo fått testet dette ut. Men jeg håper det er midlertidig. Eller kan erstatningene i en unntaksperiode bli den varige løsningen? Berøring er viktig. Det er mulig det finnes en generell smittefare ved håndhilsning, men jeg håper likevel at det faste, trygge og gode håndtrykket kommer tilbake. En og annen forkjølelse synes jeg det er verdt.

 

Post Korona: Vask hendene, og  fortsett å håndhilse!

 

Hvis vi skal videreføre noe vi har innført under koronaen så må det være hyppigheten av å vaske hender. Det er et gode, og vi blir statistisk mindre syke. Men er det noe jeg anser som et stort tap , er det kulturen for håndhilsning. Jeg tror man mister mye mer enn det halve sekundet hendene berører hverandre. Det er et påskudd for å se hverandre inn i øynene, huske et navn og anerkjenne noens eksistens. Ja og den lille berøringen hud mot hud skal man heller ikke kimse av. Mennesker trenger berøring. Kanskje det håndtrykket er den eneste form for berøring en person får den dagen.

 

 





lørdag 17. oktober 2020

Bidra i bøssa - få en lykke!

Jeg er digital bøssebærer for TV-aksjonen! Gi et bidrag og få en lykke dedikert til deg på i instagramkontoen @applausmedvotter

Én lykke koster 65 kr. Men altså: Du gir så mye du vil!

Mer info her: (Scroll deg ned til "Belønninger")

https://www.spleis.no/project/143846

 



 


fredag 16. februar 2018

Jeg gir ut bok!





Den danske hyggen har lenge vært omtalt og The Little Book of Hygge lå på topp ti på The Times bestselgerliste. I 2017 var det Norge som var kåret til verdens lykkeligste land.

Denne boka henter frem tusen små og store øyeblikk som gjør oss glade. Tenk på duften av regn på varm asfalt, følelsen av å være trygg inne mens uværet raser der ute, eller smilet til en bussjåfør som ventet på deg da du kom løpende.

Det skal mye til for at du legger fra deg denne boka uten et smil om munnen!

Hva gjør deg glad?
Det er kanskje et av de aller viktigste spørsmålet vi kan bli stilt. Både i løpet av dagen og i løpet av livet.
I boka Lykke — Lyden av applaus med vintervotter og 1000 andre ting som gjør deg glad har forfatter Marthe Landsem samlet en liste over 1001 øyeblikk av hverdagslykke. De fleste tingene koster lite eller ingenting. Slik som den første utepilsen, overraskelsen av å finne femti kroner i en gammel jakke, eller følelsen når du slår av kjøkkenvifta som du egentlig ikke hadde lagt merke til...

For Marthe Landsem har arbeidet med boken i seg selv vært et lykketreff:

«Vanligvis går man forbi ting på sin vei uten å registrere det nevneverdig. Men plutselig visste jeg hva jeg lette etter, jeg gjenkjente raskere gode funn og bøyde meg automatisk ned og plukket det opp." "Begynner du å lete med riktige briller, kan du finne hundrevis av småting hver uke, hele året, som faktisk er bra, selv om hverdagen kan kjennes både stressende og hard», sier Landsem. «Overalt er det ting å glede seg over. Smått. Stort. Trivielt. Fantastisk. Kuriøst. Vakkert. Rørende. Søtt. Ironisk. Humoristisk. Det gjelder å være utstyrt med romslige lommer, slik at man får tatt det med seg hjem."

Følg instagramkontoen @applausmedvotter og få en smakebit på boken! https://www.instagram.com/applausmedvotter/

Her vil boken blant annet være til salg: http://www.kagge.no/index.cfm?tmpl=butikk&a=product_inline&b_kid=1044784&b_id=1689223

Den kan også blant annet kjøpes på Ark rundt om i landet og bokhandlere som omfattes av Fri Bokhandel


Velkommen til boklansering!

Kvelden byr på utdrag fra boka, og god stemning! Kanskje også et musikalsk innslag.
Det vil bli bobler i glasset til de første gjestene!
Og boksalg selvsagt.

tirsdag 1. mars 2016

Det gode skriftlige selskap

Tekst: Marthe Landsem
Å kommunisere med skriftspråk har blitt vår tids være eller ikke være. De som fortsatt ikke engasjerer seg i internettets kommunikasjonsmuligheter, og sverger til muntlighet, melder seg ut av vår bevissthet.


I gamle dager skrev man brev til folk som bodde langt unna for å holde kontakt. De som tok seg tid til å svare på brev, visste at det økte sjansen for å opprettholde kontakten med personen i andre enden. Å beherske det skriftlige ord var en forutsetning. Å like den formen for kommunikasjon var kanskje også en fordel. Uansett så var ikke så mange andre alternativer.

I dag er det ikke slik at man skriver med én person, men med mange, og gjerne mange på en gang via sosiale medier. Det er heller ikke slik at fysisk avstand er kriteriet for å benytte skriftlighet.

Internettet har åpnet opp for en fantastisk mulighet til ikke bare å holde kontakt med gamle kjære bosatt langt unna, men også å styrke utviklingen i nyere bekjentskaper og ikke minst etablere splitter nye. Og de kan gjerne bo i nabohuset.

Hva skjer da med de som ikke liker, behersker eller orker å bruke det skriftlige medium? De finnes nemlig. De som tenker at vi venter med praten til vi møtes ansikt til ansikt. Den praten må de kanskje vente mange år med. Kanskje den aldri skjer. Og vi andre merker det sannsynligvis ikke.

For mange av oss forholder oss jo bare til likesinnede, nemlig de som svarer på den skriftlige henvendelsen, enten det var på Facebook, sms eller andre lavterskelkanaler for små livstegn. De andre glemmer vi litt. De som ikke liker å skrive blir usynlige. De går også glipp av ting. De går glipp av mye mer enn på brevskrivernes tid.



Ekskludering


Det blir litt sånn at ”De skriftlige” når hverandre, - alle de andre sitter der litt tilsidesatt som døvstumme statister som ikke er helt med på det som skjer. Spesielt hvis de i tillegg er motstandere av sosiale medier generelt, og ikke en gang er med som tilskuere eller passive lesere. Kanskje de er flinke til å oppsøke folk på telefon? Finnes det egentlig fortsatt fysiske arenaer hvor spontane menneskemøter finner sted?

Tja. Alle fysiske møter blir jo også avtalt ved hjelp av et eller annet tastatur. Enten på mobilen, eller på datamaskinen. De som ikke deltar i dette skriftlige fellesskapet før og etter en hendelse, faller rett og slett ut av bevisstheten. Kan vi snakke om et nytt klasseskille?

Så at såpass mange  går til krig mot et slikt fellesskap er det vanskelig for meg å forstå, selv om jeg hører de sier at det er en befrielse å slippe å delta. Selv ville jeg synes det var en smule trist å bli glemt.

Vi har vel alle noen venner vi har mistet kontakten med, og spurt oss selv hvorfor. Svaret er ofte at digitale henvendelser ikke ligger naturlig for vedkommende. Så blir terskelen stadig høyere for å skulle ta opp telefonen og ringe dem. Det er jo nettopp den dagligdagse, uformelle og skriftlige formen som en vakker dag gjør det naturlig å si: Vi skulle ikke tatt en kaffe en dag? Den kaffen er det mange som går glipp av. Kanskje de som trenger det aller mest.



"Det er jo nettopp den dagligdagse, uformelle og skriftlige formen som en vakker dag gjør det naturlig å si:  Vi skulle ikke tatt en kaffe en dag?"






Brevveksling endte med forlover-forespørsel


En gang ble jeg fortalt av en venninne at da hun dro for å studere i utlandet for et par år, ville hun veldig gjerne holde kontakten med bestevenninnene sine, og satte i gang massiv brevskriving. Dette var før e-mail var vanlig, og hvertfall lenge før Facebook. Brevskriving var noe hun elsket å pusle med på kveldene, og skuffelsen ble stor da nesten ingen av bestevenninnene besvarte brevene med like stor iver.

Bortsett fra én. Det var ikke noen bestevenninne, men en mer perifér bekjent som egentlig ikke ble medregnet som en ”viktig” venninne. Men hun elsket svarene, og de to vekslet lange beskrivelser og tanker om livet i en lang periode. De ble kjent på denne måten, og fant hverandre for alvor.

Det hele endte med at jenta på utenlandsopphold noen år senere ble invitert til å være forlover i bryllupet til brevskrivervenninna. Ene og alene på grunn av hyppig skriftlig kontakt i en periode.

Dette sier noe om at skriving kan skape mye i relasjoner. Tilføre noe. Det er givende på en egen måte. Det er ikke bare et substitutt eller en dårlig kopi av en muntlig samtale, men en egenverdi i en klasse for seg.

Det har blitt viktigere enn noen gang å mestre det skriftlige medium. Det florerer ukentlig med utsagn som dette: ”Hadde det ikke vært for facebook hadde jeg aldri fått så god kontakt med ham eller henne.” På hvilken måte kan dette ha noe som helst negativt i seg? Det er jo bare helt fantastisk at det er så lett å finne tilbake til han du ikke helt fikk mulighet til å bli kjent med for lenge siden, eller å hooke opp med noen du traff på fest forrige helg og diskuterte noe spennende med.


Nettdating


Hvis du skal hevde deg, ikke bare i arbeidslivet, men i høyeste grad også i det private, lønner det seg å kunne manøvrere dine skrevne ord. Innen nettdating for eksempel, er å mestre skriftlighet avgjørende for å lykkes.

Dette fikk jeg et nytt syn på da jeg i min single periode diskuterte mennene på på Sukker.no med en venninne. Vi to hadde helt ulike preferanser. I tillegg til kultur, musikk og samfunnsinteresse, faller jeg for eksempel fort for menn som kan uttrykke seg skriftlig. Jeg syns det sier noe om ham. Hva som foregår inni der. Så å lese gjennom en sukker-profil var jo en slags første grovsortering: Hvordan beskriver han seg selv?  Har han kontroll på rettskrivingen? Er det en snert her? Eier han humor? Hvilke ord velger han? Er han kreativ?

Min venninne hadde ikke dette som kriterium i det hele tatt. Hun mener det er helt andre ting som sier noe om et menneske. Grei skuring, heldigvis er vi forskjellige! Hun så mer etter sportye karer som likte litt fart og friluftsliv. Hun lette etter like interesser og idretter som de kunne gjøre sammen. Skriving for henne var et nødvendig onde - ikke noe som har med personlighet å gjøre.

Men like fullt fikk hun et problem. For disse sportye karene hun sannsynligvis egentlig likte hvis hun bare hadde truffet dem live, var jo så dårlige på å beskrive seg selv, at selv hun mistet interessen før hun fikk snakket med dem. Hun innså at det å kunne skrive var litt nyttig likevel.


Indre sorteringsjobb


Så ja - det har faktisk med personlighet å gjøre. For skriving er også en slags indre sorteringsjobb. Du får litt bedre tid til å kjenne etter om det ordet du valgte blir rett i forhold til tanken du gjerne vil beskrive. Du får de ekstra sekundene til å velge riktig uttrykk, slik at du får malt ut presis det du vil ha fram. Dette bidrar til at skrivende mennesker kanskje får trent seg på å tenke tanker helt ut, og kjenne etter hvordan ting er, på en annen måte enn når man utveksler muntlige ord. I en muntlig samtale kan mye skje, og tråden kan bli avledet av hundre ulike grunner.



























Selv liker jeg godt å bli kjent med folk og holde vennskap ved like delvis gjennom skriftlig form, og delvis gjennom tradisjonell muntlig samtale. En fin blanding er selvsagt det beste. For ja - det kan gå for langt med skriftlighet. Det er derfor nettavisene har ansatt egne moderatorer til kommentarfeltene.




Vi tenker bedre når vi skriver! Radioinnslag om skriving og håndskriftens bortgang



fredag 28. mars 2014

Dekor og Scenografibilder: Barne-TV studio

Produksjon av kulisser til Barne-TV: "Forskerlaboratorium i kjeller" (2006)


"Steinveggen" er laget av sponplater støttet med lekter, malt og skåret isopor som senere ble behandlet med varmepistol. Hyller og hull til "postkassedyret" ble skåret ut i veggene. Rekvisitter som fuglebur, tavle og postkasse ble laget for hånd. Skjelett og kjemisett fikk vi låne fra en videregående skole i nærmiljøet. Væsken i reagensrørene og kolbene ble laget av vann med silkepapir. 


BarneTVsendingen handlet om en skrullete professor og hans krokryggete assistent som gjorde vitenskapelige forsøk i sitt laboratorium. Innsendte tegninger fra Barna og konkurranser preget også programmet. 



Bilder fra prosessen:

Isopor blir skåret ut i passende puslebiter og malt

En steinvegg blir til

Klart for varmebehandling av isoporsteinveggen


Fuglebur henges opp og lys justeres
Detaljene kommer på plass
Væsken i  kolbene ble laget av vann med silkepapir.


Her bor Postkassedyret

Postkassen kommer på plass


To paralelle TV studioer side om side

Tester en panorering


Ferdig resultat! 

tirsdag 25. mars 2014

Media Lilla Design & Konsept presenterer Kafé Tanta til Beate (2005)


 Tanta til Beate, hu bor i ei gate i Gamlebyen....

Den nye indisk-greske crossover restauranten over gata trengte nytt navn og logo. Jeg designet Tanta-dama da restauranteierne var enige om at mitt forslag Kafé Tanta til Beate var et fint navn til en restaurant i Schweigaards gate. Noe jeg hadde ruget på siden jeg var 12 år! 

Resten av kafé-konseptet har ligget godt gjemt i en perm til nå. Scroll deg ned og du kan se deler av konsepttegningene, utstillingen og presentasjon



Logo males opp på veggen sammen med den gode og uunværlige medhjelper Anne

Visittkort

På vei ned Schweigaards gate for å gå å mate duene....





Mellom røyk og gass:  Hum-koret synger Tanta!

Da Kafé Tanta til Beate åpnet skjenkebevillingen den 25. juni 2005 hadde vi øvd inn Lillebjørn Nilsens Tanta til Beate for anledningen!  Se videoklipp her!







Resten av kafé-ideen har det (foreløpig) aldri blitt noe av, men her er noen scanninger av presentasjonen og konseptet: (2006)


Konsept Kafe Tanta til Beate i Schweigaards gate 56




Teksten til Tanta til Beate av Lillebjørn Nilsen
Papir-kollasje klipp & lim



Meny

Meny

Bordskilt

Eksponeringen

Atmosfæretegning

Utstilling og showroom Kafé Tanta til Beate

Utstilling og showroom Kafé Tanta til Beate

Robert Normanns bord

Trekker for sin tyllgardin

Gammal grammofon




Dekor på toalettene:  Jazzen gikk i dass

Tanta eller Beate?


Foto: Edel Agathe Månestråle/Marthe Landsem

Media Lilla Design presenterer