Det gode skriftlige selskap

Tekst: Marthe Landsem

Å kommunisere med skriftspråk har blitt vår tids være eller ikke være. De som fortsatt ikke engasjerer seg i internettets kommunikasjonsmuligheter, og sverger til muntlighet, melder seg ut av vår bevissthet.


I gamle dager skrev man brev til folk som bodde langt unna for å holde kontakt. De som tok seg tid til å svare på brev, visste at det økte sjansen for å opprettholde kontakten med personen i andre enden. Å beherske det skriftlige ord var en forutsetning. Å like den formen for kommunikasjon var kanskje også en fordel. Uansett så var ikke så mange andre alternativer.

I dag er det ikke slik at man skriver med én person, men med mange, og gjerne mange på en gang via sosiale medier. Det er heller ikke slik at fysisk avstand er kriteriet for å benytte skriftlighet.

Internettet har åpnet opp for en fantastisk mulighet til ikke bare å holde kontakt med gamle kjære bosatt langt unna, men også å styrke utviklingen i nyere bekjentskaper og ikke minst etablere splitter nye. Og de kan gjerne bo i nabohuset.

Hva skjer da med de som ikke liker, behersker eller orker å bruke det skriftlige medium? De finnes nemlig. De som tenker at vi venter med praten til vi møtes ansikt til ansikt. Den praten må de kanskje vente mange år med. Kanskje den aldri skjer. Og vi andre merker det sannsynligvis ikke.

For mange av oss forholder oss jo bare til likesinnede, nemlig de som svarer på den skriftlige henvendelsen, enten det var på Facebook, sms eller andre lavterskelkanaler for små livstegn. De andre glemmer vi litt. De som ikke liker å skrive blir usynlige. De går også glipp av ting. De går glipp av mye mer enn på brevskrivernes tid.

Ekskludering

Det blir litt sånn at ”De skriftlige” når hverandre, - alle de andre sitter der litt tilsidesatt som døvstumme statister som ikke er helt med på det som skjer. Spesielt hvis de i tillegg er motstandere av sosiale medier generelt, og ikke en gang er med som tilskuere eller passive lesere. Kanskje de er flinke til å oppsøke folk på telefon? Finnes det egentlig fortsatt fysiske arenaer hvor spontane menneskemøter finner sted?

Tja. Alle fysiske møter blir jo også avtalt ved hjelp av et eller annet tastatur. Enten på mobilen, eller på datamaskinen. De som ikke deltar i dette skriftlige fellesskapet før og etter en hendelse, faller rett og slett ut av bevisstheten. Kan vi snakke om et nytt klasseskille?

Så at såpass mange  går til krig mot et slikt fellesskap er det vanskelig for meg å forstå, selv om jeg hører de sier at det er en befrielse å slippe å delta. Selv ville jeg synes det var en smule trist å bli glemt.

Vi har vel alle noen venner vi har mistet kontakten med, og spurt oss selv hvorfor. Svaret er ofte at digitale henvendelser ikke ligger naturlig for vedkommende. Så blir terskelen stadig høyere for å skulle ta opp telefonen og ringe dem. Det er jo nettopp den dagligdagse, uformelle og skriftlige formen som en vakker dag gjør det naturlig å si: Vi skulle ikke tatt en kaffe en dag? Den kaffen er det mange som går glipp av. Kanskje de som trenger det aller mest.

"Det er jo nettopp den dagligdagse, uformelle og skriftlige formen som en vakker dag gjør det naturlig å si:  Vi skulle ikke tatt en kaffe en dag?"

Brevveksling endte med forlover-forespørsel

En gang ble jeg fortalt av en venninne at da hun dro for å studere i utlandet for et par år, ville hun veldig gjerne holde kontakten med bestevenninnene sine, og satte i gang massiv brevskriving. Dette var før e-mail var vanlig, og hvertfall lenge før Facebook. Brevskriving var noe hun elsket å pusle med på kveldene, og skuffelsen ble stor da nesten ingen av bestevenninnene besvarte brevene med like stor iver.

Bortsett fra én. Det var ikke noen bestevenninne, men en mer perifér bekjent som egentlig ikke ble medregnet som en ”viktig” venninne. Men hun elsket svarene, og de to vekslet lange beskrivelser og tanker om livet i en lang periode. De ble kjent på denne måten, og fant hverandre for alvor.

Det hele endte med at jenta på utenlandsopphold noen år senere ble invitert til å være forlover i bryllupet til brevskrivervenninna. Ene og alene på grunn av hyppig skriftlig kontakt i en periode.

Dette sier noe om at skriving kan skape mye i relasjoner. Tilføre noe. Det er givende på en egen måte. Det er ikke bare et substitutt eller en dårlig kopi av en muntlig samtale, men en egenverdi i en klasse for seg.

Det har blitt viktigere enn noen gang å mestre det skriftlige medium. Det florerer ukentlig med utsagn som dette: ”Hadde det ikke vært for facebook hadde jeg aldri fått så god kontakt med ham eller henne.” På hvilken måte kan dette ha noe som helst negativt i seg? Det er jo bare helt fantastisk at det er så lett å finne tilbake til han du ikke helt fikk mulighet til å bli kjent med for lenge siden, eller å hooke opp med noen du traff på fest forrige helg og diskuterte noe spennende med.

Nettdating

Hvis du skal hevde deg, ikke bare i arbeidslivet, men i høyeste grad også i det private, lønner det seg å kunne manøvrere dine skrevne ord. Innen nettdating for eksempel, er å mestre skriftlighet avgjørende for å lykkes.

Dette fikk jeg et nytt syn på da jeg i min single periode diskuterte mennene på på Sukker.no med en venninne. Vi to hadde helt ulike preferanser. I tillegg til kultur, musikk og samfunnsinteresse, faller jeg for eksempel fort for menn som kan uttrykke seg skriftlig. Jeg syns det sier noe om ham. Hva som foregår inni der. Så å lese gjennom en sukker-profil var jo en slags første grovsortering: Hvordan beskriver han seg selv?  Har han kontroll på rettskrivingen? Er det en snert her? Eier han humor? Hvilke ord velger han? Er han kreativ?

Min venninne hadde ikke dette som kriterium i det hele tatt. Hun mener det er helt andre ting som sier noe om et menneske. Grei skuring, heldigvis er vi forskjellige! Hun så mer etter sportye karer som likte litt fart og friluftsliv. Hun lette etter like interesser og idretter som de kunne gjøre sammen. Skriving for henne var et nødvendig onde - ikke noe som har med personlighet å gjøre.

Men like fullt fikk hun et problem. For disse sportye karene hun sannsynligvis egentlig likte hvis hun bare hadde truffet dem live, var jo så dårlige på å beskrive seg selv, at selv hun mistet interessen før hun fikk snakket med dem. Hun innså at det å kunne skrive var litt nyttig likevel.

Indre sorteringsjobb

Så ja - det har faktisk med personlighet å gjøre. For skriving er også en slags indre sorteringsjobb. Du får litt bedre tid til å kjenne etter om det ordet du valgte blir rett i forhold til tanken du gjerne vil beskrive. Du får de ekstra sekundene til å velge riktig uttrykk, slik at du får malt ut presis det du vil ha fram. Dette bidrar til at skrivende mennesker kanskje får trent seg på å tenke tanker helt ut, og kjenne etter hvordan ting er, på en annen måte enn når man utveksler muntlige ord. I en muntlig samtale kan mye skje, og tråden kan bli avledet av hundre ulike grunner.

Selv liker jeg godt å bli kjent med folk og holde vennskap ved like delvis gjennom skriftlig form, og delvis gjennom tradisjonell muntlig samtale. En fin blanding er selvsagt det beste. For ja - det kan gå for langt med skriftlighet. Det er derfor nettavisene har ansatt egne moderatorer til kommentarfeltene.




Vi tenker bedre når vi skriver! Radioinnslag om skriving og håndskriftens bortgang